Slik klarte Roger (25) å gå ned 50 kilo på under 1 år

Da nåla på baderomsvekten visste 120 kilo, bestemte Roger (25) seg for at nok var nok. Det påfølgende året slanket han seg 50 kilo ved hjelp en spesiell type kosthold.

De harde fakta

  • Navn: Roger Marcussen
  • Alder: 25
  • Bosted: Kvernaland
  • Høyde: 178 cm
  • Vekt: 74 kg
  • Utdannelse: Utdannet PT og UiN og er nå student ved AFPT.
  • Loggbok: Fitnessbloggen forum 

Det begynte bra, med idrett og fotball

I likhet med de fleste i min generasjon, som var heldige nok til å få en del gode år før PC’en virkelig gjorde sitt inntog og satte en demper for det meste av utendørsaktivitet, var oppveksten min i stor grad preget av idrett.

For min del, og for de fleste andre på den tiden, var det fotball som var det helt store.

Et par timer med organisert idrett og en del spilling på «løkka» med venner ukentlig, hindret allikevel ikke vektnåla fra å ligge en del hakk over det som var ønskelig gjennom hele min barndom.

Unnskyldte meg med tung beinbygning

Jeg ble født inn i en familie hvor unnskyldningen «tung benbygning» ble brukt for alt den var verdt, så det at jeg lå litt på pluss-siden ble sett på mer som en selvfølgelighet enn noe som var verdt, eller mulig for den saks skyld, å gjøre noe med.

Et vanlig karbohydratbasert kosthold hvor brødskiver ble sett på som sunt og ble brukt som frokost, matpakke og kvelds, var rett og slett ikke noe som passet for meg. Jeg hadde hverken en livsstil eller  en fysiologi som tilsa at det skulle være det, men det var det ingen som tenkte over den gang.

Jeg lå konstant cirka 10-15 kilo over «trivselsvekta», selv om min overvekt aldri plaget meg nevneverdig. Jeg var jo vant med å være han «kraftige» med den tunge benbygninga.

Interessen for trening ble født

Som 16-åring åpenbarte det seg en helt ny verden for meg da jeg og noen kamerater meldte oss inn på «sports club» og begynte med styrketrening.

For første gang i livet følte jeg at jeg at jeg behersket og til en viss grad kunne hevde meg i det jeg holdt på med.

Heldigvis var min fysikk- og treningskunnskap fortsatt såpass labre at jeg ikke skjønte at det ene og alene var min overvekt og kroppsproporsjoner som skulle ta æren for dette, ikke det at jeg var en skikkelig sterking, som jeg selv hadde inntrykk av.

Uansett. I likhet med «alle andre» hadde jeg enorm fremgang i begynnelsen, og jeg ble både tynnere, mer muskuløs og mer lagt merke til av det motsatt kjønn. Dette likte jeg, og fattet umiddelbart interesse for hvordan trening påvirket meg, både fysisk og psykisk.

Dessverre var metodene jeg brukte for å kvitte meg med resten av overvekta langt ifra optimale og dagene gikk med på (for) lange joggeturer, for lite mat og alt for mye trening. Det ble selvfølgelig en gedigen påkjenning for kroppen.

Dette kombinert med en del festing og lite søvn gjorde at det gikk som det måtte gå, og jeg pådro meg en langvarig kyssesyke. På mitt «tynneste», rett før kyssesyka, var jeg nede på 66 kilo, men hadde høyere fettprosent da enn jeg har nå på 75kg.

Veide over 120 kilo etter 3 år med sykdom

Tre år tok det før jeg ble kvitt kyssesyka, og jeg var nå i min verste form noensinne. Den høyeste vekta som ble registrert var 120 kg, men jeg veide meg svært sjeldent denne perioden, og jeg hadde knapt nok vært i bevegelse de siste årene.

Llikevel var det en periode hvor jeg lærte en del om meg selv, på godt og vondt. Og noe positivt kom det utav det:

En ting jeg merket godt var hvordan slanking og spising generelt egentlig er mest psykisk – det mange overvektige (inkludert meg) velger å spise, har ofte svært lite med den kulinariske opplevelsen å gjøre, og det hele er egentlig svært destruktivt og ulogisk.

Heldigvis for min egen del så fant jeg ut at det jeg hadde problemer med var rett og slett bare at mat ble min form for underholdning i en periode hvor kyssesyka hindret meg fra å kunne gjøre det jeg egentlig ville. Rett og slett god gammeldags kjedespising.

Ironisk nok var det denne perioden med null trening og elendig kosthold som fikk meg til å ville bli personlig trener; jeg hadde nå opplevd både hvordan det å komme i form etter å vært overvektig og forfalle totalt hadde påvirket meg fysisk og psykisk, og jeg følte at om jeg bare klarte å beherske trening og kosthold i større grad, så kunne jeg endre mitt eget og andres liv til det bedre.

Kvittet seg med de dumme unnskyldningene

Jeg er motstander av frasene «alle er forskjellige» og «det som fungerer for deg fungerer ikke nødvendigvis for meg».

Jeg mener ulikhetene rent fysiologisk er langt færre enn mange liker å innrømme. Det å si at relativt logiske ting fungerer forskjellig på folk blir som å si at «du kan jo prøve det om du ønsker, men ikke bli overrasket om det ikke virker».

Jeg vet at for min egen del hadde jeg nok av unnskyldninger i mitt eget arsenal – jeg er til og med den dag i dag relativt sikker på at jeg lurte meg selv til å tro at jeg gjennomførte en velfortjent bulk over flere år, bare uten trening – så det siste jeg trengte var å la andre lage unnskyldninger for meg slik at jeg ikke så alvoret i situasjonen. Spesielt ikke før jeg i det hele tatt hadde påbegynt slankingen.

Hvileputen som hindret meg å i ta selvkritikk

For min del ble det å være ute etter å finne forskjellen på andre og meg selv en slags hvilepute som hindret meg fra å ta selvkritikk og gjøre mitt beste.

Vi var jo så ulike uansett, så det var liksom uansett ikke noe sammenligningsgrunnlag. Jeg hadde inntrykk av at arbeidet jeg la i slankingen var godt nok for de fleste andre, det var bare jeg som hadde så dårlige gener. Noe som selvfølgelig var helt feil.

Greit nok, det er litt forskjell på folk, i hvert fall om man sammenligner folk med veldig ulike grunnlag. Poenget mitt er at det finnes enormt mye mer likheter enn det finnes forskjeller. Alle kan greie seg uten karbohydrater, ingen trenger mat hver 3. time, alle må ha kaloriunderskudd for å gå ned i vekt.

Det har uansett svært lite for seg å sutre over ting man ikke kan gjøre noe med, uansett hvor urettferdig det hele virker.

De siste par årene har jeg sluttet å tro at jeg er uheldig og at jeg har vanskeligere enn andre for å slanke meg. Merkelig nok har jeg aldri hatt bedre fremgang og merker ingenting til de påståtte «handikappene» mine som tidligere gjorde at det nesten ikke var vits å prøve en gang..

Tok tilbake kontrollen over helsa

I mange år følte jeg at trening og ernæring var noe som man hadde svært liten kontroll over selv, som om det var noe mystisk og ulogisk som var basert på flaks/uflaks.

Det ble for min del helt avgjørende å greie å «avmystifisere» det hele, og på nytt ta tilbake kontrollen over livet mitt. Min måte å gjøre dette på var å lese bøker. Mange bøker – noen dårlige, en del bra og noen helt uvurderlige.

I en bransje hvor det virker som de fleste er ute etter å finne unnskyldninger og forvirre folk ytterligere valgte jeg heller å gå motsatt vei og tviholde på alt jeg fant av logikk og «fasiter».

Artikler fra VG, DB og andre dårlige kilder ble byttet ut med faglitteratur og veldokumenterte studier. Jo mer jeg leste, jo mer logisk ble det hele, og jeg fant flere sannheter jeg kunne klamre meg til.

Selv om jeg er langt over gjennomsnittlig bastant på at folk egentlig fungerer veldig likt og at det derfor ikke er hensiktsmessig å tro at man er veldig annerledes og «spesiell», så mener jeg fortsatt at det er utrolig viktig å individualisere i form av at man tar hensyn til personlige preferanser.

Det å tørre å stole på logikk og fasiter, kombinert med å ta hensyn til personlige preferanser var det som fikk meg til å knekke slankekoden.

Bestemte seg for å slanke seg på sine egne premisser

Jeg har prøvd flere andre dietter, alle ga meg kaloriunderskudd og alle gjorde at jeg gikk ned i vekt. Men, det var en grunn til at disse metodene endte opp som midlertidige prosjekt som tok slutt straks jeg gikk tom for viljestyrke.

Forskjellen var at nå hadde jeg opparbeidet meg nok kunnskap til og selv kunne ta kontroll over kostholdet og treningen min, istedenfor å påtvinge meg en livsstil som overhode ikke passet inn med mine egne preferanser.

Disse endringene gjorde jeg – de fleste stikk i strid med «kunnskapen» som rådet for kun få år siden.

1. Endret antall måltid

Fra å stresse med å få i meg 6-7 måltider hver dag så var det en gedigen lettelse å gå over til 2-3 store måltider. Dette gjorde at jeg brukte mindre tid på å lage mat, ble mer mett (på samme antall kalorier), fikk ikke samme følelsen av at jeg var på diett siden jeg ikke gikk rundt og var konstant sulten.

Jeg slapp også følelsen av nederlag hver gang jeg ikke greide å få i meg måltidene til rett tid, som som regel endte med et destruktivt modus hvor jeg spiste akkurat det jeg følte for, forbrenningen min hadde jo «stoppet opp» uansett.

2. hoppet over frokosten

For en person som alltid har sett på frokost som et nødvendig onde var overgangen til «periodisk faste» veldig lett. Ikke bare har jeg så godt som eliminert sultfølelsen, men jeg kan også sove et kvarter eller to ekstra hver morgen (bare dette er jo grunn nok i seg selv). Nå har jeg min «frokost» en gang mellom 15.00 og 19.00.

3. Kardio er valgfritt

Selv om jeg kan sette pris på å gå eller jogge en tur i ny og ned, så foretrekker jeg å gjøre det når det er fint vær, eller i det minste opphold. I Norge er det som kjent nok av dager hvor dette ikke er tilfellet og jeg velger heller da å skape samme underskudd ved å fjerne kalorier fra kostholdet mitt.

4. Fått kunnskap nok til å kunne kompensere

Ved slanking er jo uansett det overhengende målet kaloriunderskudd. Hvordan dette skapes er mindre viktig. Jeg er en person som virkelig brenner for trening og kosthold, men sett bort ifra dette så har jeg en relativt bedagelig hverdag som selvfølgelig begrenser hvor mange kalorier jeg kan få i meg uten å gå opp i vekt.

Dette velger jeg ved å rett og slett bare eliminere «fyllkalorier» (som i kalorier jeg ikke trenger, ikke alkoholkalorier). Dager hvor jeg er i mye aktivitet unner jeg meg mat som tilsvarer cirka det samme som det ekstra kaloriforbruket.

5. Fokus på å få i meg det jeg egentlig trenger

Jeg har en base i kostholdet mitt som er det jeg «må» ha i meg og som er essensielt for at kroppen skal fungere og for å opprettholde en god generell helse. Denne basen består av masse protein, store mengder grønnsaker og tilstrekkelig med omega-3.

Så lenge jeg får i meg dette så skal det godt gjøres å overspise nok etterpå, slik at kaloriregnskapet blir positivt.

6. Kombiner riktig fokus med evnen til å slappe av

Selv om matutvalget blir veldig begrenset ved en så ekstrem diett som jeg har benyttet så var det viktig for meg å gjøre slankeperioden overkommelig. For min del ble dette i form av mye lettbrus, kalorifri gele, mye bruk av krydder og marinader.

Jeg hadde, og har også, dager eller lengre perioder en gang i blant hvor jeg tok diettpause eller unnet meg noe ekstra i tillegg til maten jeg skulle ha. 1000-2000 kalorier ekstra en dag eller to tar kun en dag eller to å «repare». Om jeg i tillegg har litt i bakhodet at jeg bør prøve å få i meg en del karbohydrater, så kan jeg ta det hele som en oppkarbing og se på det som en investering i fremtidig vektnedgang.

7. Større fokus på kosthold og litt mindre på trening

For min del er styrketreningens oppgave under ekstremdietter å opprettholde muskelmassen mest mulig – kaloriunderskuddet er det kostholdet (og kardioen) som står for. Det siste året har jeg bare hatt fokus på å vedlikeholde muskelmassen, og har derfor bare gjennomført to-tre fullkroppsøkter med litt redusert belastning og relativt mange belastninger, per uke.

Jeg føler at jeg har bevart muskelmassen ganske bra, kanskje med unntak av brystet, men det har jeg i perioder kuttet helt ut grunnet problemer med skuldersmerter. Styrken i de 4 store er stort sett den sammen, sett bort i fra benkpress hvor jeg ligger ca 10kg lavere enn tidligere.

8. Positive og negative egenskaper

Jeg vet at for min del, som en relativt bedagelig anlagt person, nytter det ikke å legge opp til et aktivitetsnivå som overskrider noe spesielt mer enn en time til dagen med styrketrening og kardio – ofte blir det mer, men jeg kan ikke ha som utgangspunkt at jeg må bruke lengre tid.

Jeg er heller ikke flink til å ha faste rutiner og slå meg til ro med å bruke lange tid på å gjøre ting. Det jeg imidlertid er over gjennomsnittlig god på er å jobbe målrettet; Tilegne meg kunnskap og finne ut ting, tåle å ha det litt ubehagelig, planlegge og jeg har en ganske god oversikt over kaloriinnholdet i mat uten å veie den.

Alle disse egenskapene, både de positive og negative, har jeg i bakhodet når jeg lager opplegg til meg selv og andre for å øke sjansen for at planen passer litt bedre overens med personlige preferanser.

Ned 50 kilo og 10 buksestørrelser på 1 år

På ett år og noen månder har jeg nå gått ned cirka 50 kg og buksevidden har gått fra 40 til 30 ( i samme buksemerke).

Selv om det har vært mye fokus på slanke-prosjektet og jeg har måttet kutte ut en del spising i sosiale sammenkomster, så kan jeg ikke si at jeg har lidd nevneverdig mye.

Jeg er såpass heldig at jeg liker å kjenne det på kroppen når jeg jobber mot noe, så det skal en del til før jeg gir opp. Jeg har hjulpet andre som har gått ned mye mindre enn meg, men som uten tvil har måtte ofre utrolig mye og som egentlig har vært flinkere enn meg. Jeg har fortsatt ikke nådd målet mitt om 10 i fettprosent, men tar ting i mitt tempo og jobber mot det.

Som personlig trener, tidligere overvektig og en person som er interessert i andre mennesker synes jeg det er litt for stor fokus på at det skal være en felles løsning for hvordan man skal komme i form og gå ned i vekt.

Jeg er veldig fan av at man har en sunn hverdag med variert mat og høyt aktivitetsnivå, men ser samtidig at disse «kravene» ekskluderer en hel rekke personer som vet med seg selv at de ikke greier å oppfylle disse, av fysiske, psykiske eller trivselsmessige grunner.

Ved å lære å kjenne personen man jobber med, trykke på de rette knappene og gjøre ting på deres premisser tror jeg at man kan få så godt som alle til å nå sine mål på en mye lettere måte enn de trodde var mulig.

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.