Paul Rusten – En av Kalibers store ildsjeler

27 år gamle Paul Rusten lever og ånder for kroppsbygging. Men selv om det er en individuell sport, er han like opptatt av å hjelpe andre.

IMG_7302-1

 

  • Navn: Paul Alexander Rusten.
  • Alder: 27 år.
  • Bor i Trondheim sammen med samboer Anne Cecilie og valpen Max.
  • Ansatt hos DSV (lastebilfirma).
  • Høyde: 163 cm
  • Vekt: 92 kg / 79,5 kg
  • Sport: Kroppsbygging i klassen – 80 kg

Big P, Paulie, Big Paulie og det mer lokale «Tynnj-Paul» – det sies at kjært barn har mange navn, og Paul Alexander Rusten er uten tvil et av Kaliber Treningsstudios kjæreste medlemmer.

Noen ble først kjent med Paul gjennom bloggen Fitnessnora, noen har han sjarmert med sine romperistende friprogram og for oss andre så er han en god venn og et fantastisk menneske som vi er heldige å ha rundt oss på gymmet hver dag.

Noe av det som kjennetegner et godt treningsmiljø med aktive utøvere, er at man hjelper hverandre og at kompetansen ”går i arv” fra en utøver til neste – at man ønsker å se treningskompisen bli så god som mulig.

En håndfull mennesker bruker hver sesong utallige ubetalte timer på å hjelpe utøverne med dietter, posering, trening, drakter og formsjekker – og hos oss på Kaliber Treningsstudio så er Paul en viktig del av dette teamet.

Paul, du har jo de siste årene brukt mye av din fritid på å støtte opp om andre utøvere i teamet, og har uten tvil vært en viktig støttespiller for mange – også mens du selv har vært på diett, hvorfor er det noe du har valgt å gjøre? What’s in it for you?

Jeg elsker sporten og jeg elsker miljøet. Jeg vet selv hvor tungt det er å gå på diett, og å kunne bidra til å gjøre diettperioden lettere og mer bekymringsfri for noen, er det minste jeg kan gjøre.

Jeg hadde jo selv aldri vært her jeg er i dag hadde det ikke vært for Jon Morten Thommasen, så jeg vet hvor viktig det er å kunne ha noen å ringe til når man føler seg tynn og feit på samme tid, når hodet koker og man bare har lyst til å stupe ned i eplekaka. Han er min mentor og den som har lært meg alt jeg kan, så om jeg kan gi noen en brøkdel av den samme tryggheten han har gitt meg så er det noe jeg gjerne gjør.

Poseringsrunder har vi stort sett på fredager og da er jeg jo uansett på gymmet selv for å trene, så jeg føler ikke at det er noe ekstra mas å hjelpe til med det. Jeg har jo aldri hatt oppfølgingsansvar for noen av utøverne, det er Gunnar som styrer dietter så det er for det meste poseringstrening jeg har vært med på, i tilegg til at noen kanskje trenger å snakke litt om de er nervøse eller har det tungt – og det syns jeg er en tillitserklæring.

Du elsker sporten sier du, vil det si at du elsker alle aspekter ved sporten? Man kan vel ikke elske mange måneder med kardio, diett og tung vekttrening vel?

Selvfølgelig er noen dager, til og med uker, veldig tunge, men sånn er det med alt. Jeg elsker fortsatt det jeg driver med, og hadde det ikke vært tøft av og til så hadde jeg sikkert ikke satt så pris på de gode dagene heller. Det skal gjøre litt vondt å bli god, jeg jobber tross alt utenfor kroppens komfortsone mye av tiden – jeg blir verken større eller bedre om alt skal være så jævlig behagelig hele tiden.

Det er heller ikke så veldig stor forskjell på hvordan jeg lever på diett eller når jeg er utenfor sesong. Jeg trener på samme måte, og jeg spiser den samme maten bare i litt større kvanta, så jeg følger i grunn de samme rutinene med matpakkelaging hver kveld og pakking av treningsbag uavhengig om jeg er på diett eller ikke.

Offseason så spiser jeg 4500 – 5000 kalorier hver dag, så da blir jo dagene på jobb lettere enn på diett når jeg er nede på 3000 kalorier. Med en aktiv jobb så kjennes det kuttet i kaloriene ganske godt på slutten av en diett.

Men jo, stort sett så elsker jeg alle aspektene ved sporten, kanskje bortsett fra friprogrammet jeg må ha på scenen. Jeg er litt sjenert, så det pleier jeg alltid å grue meg veldig til.

Sjenert? Hvordan kan man være sjenert og samtidig stå i en bitteliten truse på en scene foran en fullsatt sal?

Jo, jeg er egentlig litt sjenert altså, med unntak av den ene festen jeg tar meg en gang i skuddåret så er jeg jo en rolig gutt og jeg tror aldri jeg kommer til å slutte å være nervøs før jeg skal på scenen.

Jeg har jo nå en førsteplass som debutant i 2008 fra Sandefjord Open, en tredjeplass i Oslo Grand Prix det samme året, andreplass i NM 2009 og tredjeplass i Nordisk samt en tredjeplass i Sandefjord Open og en andreplass fra Oslo Grand Prix 2011 – så jeg begynner jo å få litt sceneerfaring, men jeg er like nervøs nå som jeg var første gang.

Når man er bak scenen, kjenner lukta av fargen og begynner oppvarmingen.. den følelsen jeg har i kroppen da er helt sinnsyk. Det kan ikke beskrives, men jeg kan love at det er litt av et kick!

Jeg har sett deg på fest, Paul, så jeg vet at du er ikke mye rolig da i hvert fall. Savner du slike ting, fest med venner og mer tid til andre ting enn trening?

Nei, jeg føler at jeg får tid til det jeg vil jeg, at jeg er hvor jeg vil være. Hjertet mitt er i denne sporten, så det går jo mye tid på det, men jeg har alltid brukt mye tid på fritidsaktiviteter som snowboard, håndball og fotball. Etter å ha revet av korsbåndet åtte ganger så var det kroken på døra for fotballen, og styrketrening ble innført som et ledd i behandlingen av skaden.

Ellers har jeg som mange gutter en forkjærlighet for biler og bilstereo, og bruker også litt tid på det. Bortsett fra min kjære kollegas gamle Volvoer, så er det mye kult i bilverden og bilen byttes ofte ut til noe nytt og spennende.

Jeg er som sagt ikke så ofte ute på fest å sånt, det er litt vanskelig å kombinere det med mine treningsmål og planer, men jeg er mye sammen med venner og familie så det er absolutt noe jeg prioriterer. Jeg har en fantastisk familie som alltid respekterer og støtter meg i det jeg driver med, selv om de kanskje ikke alltid skjønner hvorfor dette er noe jeg brenner for, så er de alltid der for meg uansett.

Ryktene sier at det blir en stund til vi får se deg på scenen igjen, stemmer dette?

Ja, jeg har veldig lite å gå på i – 80 klassen nå, så jeg ønsker å bygge meg opp til å kunne prøve meg i – 90, og det er ikke realistisk å nå det målet før tidligst i 2013. Hensikten med kroppsbygging er jo å kunne vise frem en bedre og mer komplett fysikk for hver gang man velger å konkurrere, og det tar tid å bli bedre. Jeg gjør dette kun for meg selv og føler ikke at jeg har noe å bevise, det gjør også at jeg kan tillate meg selv å la det ta den tiden det faktisk tar å forbedre meg.

Planen fremover er å fortsette som jeg gjør nå, spise bra og trene bra, det er ikke noe mer hokus pokus enn det, og da vil resultatene komme etter hvert.

Jeg har ikke troen på alt dette nye fiksfakseriet som er så i vinden når det gjelder måltidsmønster og trening, og sverger til the old fashioned way og broscience.

Jeg har trent den samme splitten i ti år, og har aldri stagnert styrkemessig eller sluttet å utvikle meg. Det beste, sånn jeg ser det, er å trene etter dagsform og lytte til kroppen – har du vondt en plass så tren noe annet, rullere på øvelser og la formen avgjøre belastningen. Alt trenger ikke være så avansert hele tiden, syns jeg. Folk, og kanskje spesielt jenter, burde ikke være redd for å trene tungt. Selv trener jeg en femsplitt med to dager på gymmet etterfulgt av en fridag, to nye dager med trening og en hviledag. Kardio blir det ikke så mye av nå når jeg ønsker å bygge mer masse, men det er helt klart viktig å holde hjertepumpa ved like, så litt blir det jo.

Som vi var inne på i begynnelsen, Paul, så har du brukt mye tid på å hjelpe andre utøvere i teamet, men hvem er det som hjelper deg egentlig?

Jeg har flere gode mennesker som hjelper meg på hver sin måte, og som alle bidrar til å gjøre meg så god som jeg kan bli.

Kim Torgersen som setter opp dietten min, styrer kardioen og som har ansvaret for hele oppkjøringen med formsjekker og det som fører med. Utrolig dyktig mann og jeg er svært heldig som nyter godt av hans ekspertise når det gjelder kroppsbygging.

Gunnar Strand Jacobsen som sponser meg med trening og som har gjort Kaliber til et fantastisk gym å være utøver på. Han har virkelig stått på for å bygge opp gymmet og teamet til å bli noe helt unikt. Enten en utøver kommer fra Hammerfest eller Trondheim og vil stille for klubben, så sørger alltid Gunnar for at alle føler seg like godt tatt vare på og at alle har tilgang til den samme kompetansen.

Jon Morten Thommasen som alltid er der for meg, på tross av at han har fire barn og lever et hektisk familieliv. En stor mann på alle måter, en flott forbilde og uten tvil den som har betydd mest for meg og min satsing – takk, du vet hvor viktig du er for meg.

Teamet og miljøet på gymmet bidrar også til å gjøre meg bedre, jeg lærer mye selv av å hjelpe andre, vi er utrolig flinke til å backe hverandre opp – og jeg tror faktisk at vi alle gjør hverandre bedre.

Det finnes ikke et fnugg av tvil i min sjel om at Paul Alexander Rusten kommer til å nå akkurat så langt som han ønsker, og på vegne av meg selv og veldig mange andre, så vil jeg takke for alt du betyr for oss og sporten – og selvfølgelig ønske deg lykke til med videre satsing! 

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.