Får du tyn fordi du lever sunt?

«Skal du på trening nå igjen? Synes ikke du gjør annet, jeg. Også den maten du spiser… bare kylling og brokkoli. Du må jo LEVE litt også da!» Hørt det før?

Jeg har en innrømmelse å komme med.

Noe av det absolutt beste jeg vet er å prate om trening og kosthold, og disse to tingene spiller også en veldig stor rolle for nesten alle valgene jeg gjør hver eneste dag.

Sjokkerende, ikke sant? Det finnes da virkelig viktigere ting i livet. Godteri og snacks, for eksempel. Og fyll og fest. Hva er vel livet verdt om man ikke kan blåse halve studielånet eller månedslønna på to byturer hver uke, eller bruke lørdagene på å ture over svenskegrensa for å bunkre opp med nok smågodt til å gjøre Augustus Gloop grønn av misunnelse? Det er jo slikt som gjør livet verdt å leve.

Hver til sitt

Living!

Newsflash: dette er IKKE en objektiv sannhet. Vi har alle forskjellige ting som gir oss substans og mening i hverdagen. Noen lever for den neste gangen de kan dra på grisefylla med påfølgende nattlig kebab, eller helgens vanvittige etegilde med vennegjengen på Peppes. Andre lever for neste gangen de kan gyve løs på vektskivene i power rack’en eller snekre sammen tidenes mest proteinrike hamburgere på kjøkkenet. Og selvfølgelig finnes det nyanser innimellom ekstremtilfellene. Jeg føler meg for eksempel helt klart mest hjemme innad i den sistnevnte karakteristikken, uten at det betyr at jeg sier nei til en bytur eller to iblant.

Det er uansett ikke noens plass å dømme andre menneskers liv og levnet. Likevel vil den trangsynte garde for alltid strides om hvem som faktisk har rett. Men imens det er fyfy å kritisere en person som lever slik han eller hun vil og har et par kilo ekstra på kroppen, anses ofte de som er over middels opptatt av helsen sin som fritt vilt i denne rimelig dødfødte diskusjonen.

Ord som «faste», «diett» og «kalorier» forfølges av et helt eget sett med stigma og fordommer i mange miljøer. Man må jo være passe egosentrisk, forfengelig og kjedelig hvis man bryr seg om slikt, eller hva?

Høye i hatten?

«Du har allerede spist to grandiser i dag… kanskje du ikke burde spise en til?»

Det argumenteres gjerne for at trenings- og kostholdsfantaster er – i tillegg til den ovennevnte karakterisitikken – belærende og opptatte av å trøkke sin livsstil og «visdom» i trynet på de uvitende og uinnvidde, og at det derfor er disse menneskene som er dømmende. Men er det virkelig slik?

Forestill deg når kroppsbyggeren forteller partyløven om det vanvittige maksløftet han gjorde på gymmen for et par dager siden, eller om den heftige proteinbomba av en middag han spiste i går, og tenk deg grundig om.

Gir ikke kroppsbyggeren da bare uttrykk for hvem han er og hvilke interesser han har, på akkurat samme måte som partyløven gjør når han forteller om den heftige fyllekula han var på i helgen og hvor mange damer han nedla?

Hva er forskjellen? Hvorfor skal kroppsbyggeren forfølges av mer stigma enn partyløven?

Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for alle fitnessfolk når jeg sier at vi ikke flyr rundt og belærer andre, og ikke griner overlegent på nesen når en nybegynner gjør sitt aller beste med de letteste vektene på treningsstudioet. Denne douchebag-stereotypen finnes utvilsomt. Og greit; jeg skal vedgå at også jeg har litt vanskelig for å holde meg når en skylappbekledd kompis eller venninne snakker om hvordan han eller hun tredoblet forbrenningen sin ved å begynne å spise frokost hver dag.

Om det egentlig er noens plass å gjøre slikt i hverdagen kan diskuteres. Jeg har riktignok lyst til å komme med et moteksempel som jeg synes er mye verre. Det er en kort anekdote jeg leste for en stund siden, om en kroppsbygger som var på sin daglige handletur i butikken. Når han stiller seg i køen for å betale, havner han bak en «vanlig» person som lesser kassebåndet fullt av brus, søte frokostblandinger og frossenpizza uten at kassebetjeningen løfter et øyenbryn.

Men når kroppsbyggeren slenger tre dusin egg på båndet, gjør damen store øyne og gir streng beskjed om at han må passe på kolesterolet sitt. Her er det noe som skurrer.

De færreste er bedrevitere

Dette til side; jeg har vanligvis ingen interesse av å gå rundt og fortelle folk hvordan de skal leve livet sitt, hvis de egentlig gir blaffen. Jeg tror også de aller fleste andre over middels trenings- og kostholdsinteresserte vil skrive under på at det er oss personlig revnende likegyldig om andre har lyst til å føre en livsstil som er helt i andre enden av skalaen, hvis man ser bort fra samfunnsproblematikken dette medfører.

Det jeg liker å gjøre, er å gi uttrykk for hvem jeg er og hvilke interesser jeg har. Hvem gjør ikke det? Dette har absolutt ingenting å gjøre med at jeg tror jeg er bedre enn noen andre fordi jeg lever slik jeg gjør, eller fordi jeg elsker å trøkke vektskiver og cottage cheese i trynet på alle kompisene mine. Hvis noen velger å tolke det slik, er det de som har et problem og ikke jeg.

Avbildet: ikke meg.

Nå skal jeg være forsiktig med å gre alle over én rosenrød kam, men min opplevelse er at de aller fleste fitnessfolk er ekstremt positive og optimistiske mennesker som knapt har et horn i siden til noen som helst. Hvorfor skulle man ikke være positiv og optimistisk når man lever livet sitt akkurat slik man ønsker? Det følger utvilsomt en viss indre harmoni med det å føle at man har hundre prosent kontroll over sin egen kropp.

Dette betyr ikke at man automatisk stiller de samme kravene til andre mennesker rundt seg, slik mange later til å tro.

Det er fullt mulig å sette pris på helt andre kvaliteter i andre mennesker enn de egenskapene man tilstreber å utvikle ved seg selv. Lengre enn dette tør jeg riktignok ikke bevege meg ned i sosialpsykologiens mørke avgrunn. La oss bare si at det ikke står «søker kvinne med 15-18 i fettprosent som løfter over 100 kg i knebøy og trener minst seks ganger i uka (NB: må spise under 2000 kcal om dagen)» i kontaktannonsen min ihvertfall.

(Men seriøst… anyone?)

Deal with it!

Haters’ First Commandment.

Et samfunn uten noen form for slik stigmatisering vil nok aldri eksistere. Derfor er det smart å lære seg hvordan man skal takle bedrevitere som dømmer og stigmatiserer deg for livsstilen din og valgene dine.

La meg her begynne med å si at jeg personlig ikke møter dette særlig mye i min egen hverdag. Dette innlegget er dedikert til dere som er litt mindre heldige enn meg og som dessverre møter disse fordommene på en daglig basis, enten fra familie, kolleger, venner eller andre bekjente. Det kan være i forbindelse med en kortvarig og litt ekstrem diett du forsøker, et nytt og spesielt hardt treningsprogram, en fullstendig livsstilsendring, eller rett og slett at du har begynt å sykle til jobben hver dag («du kommer til å få svære bolerlår av all den syklingen!»).

I god internettradisjon kommer jeg til å referere til disse dømmende og stigmatiserende menneskene som «haters». Delvis for enkelhets skyld, men mest for moro skyld. Haters kan på mange måter sammenlignes med en slags sekt. De sverger nemlig troskap til sin helt egne hellige tekst: janteloven. Haters er skruppelløse, arrogante og utspekulerte. De unner deg ingen ting, og de vet alltid best. Men de har to viktige akilleshæler som du burde kjenne til.

For det første er alle haters allergiske mot selvtillit. Er du pansret med dette fantastiske rakettskjoldet, vil alle negative bemerkninger vedrørende din livsstil prelle av på deg. Dette er helt uavhengig av om du faktisk har resultater å vise til eller ikke. Sikkerheten på at du gjør alle de riktige valgene er alt du trenger å forankre selvtilliten din i. Så imens du ligger trygt i havn, vil enhver hater bli blåst bort i sin egen drittstorm.

Jeg forsøkte å komme meg gjennom hele innlegget uten å bruke dette bildet. Det gikk ikke.

For det andre kan de aller fleste haters også avvæpnes med selvironi. Dette ekstremt kraftige masseødeleggelsesvåpenet er en viktig del av arsenalet til alle som tilhører en minoritet, deriblant oss kostholds- og treningsfantaster. Evnen til å tåle å ha det litt moro på egen bekostning vil kunne redde deg fra mange ufattelig kjedelige diskusjoner og situasjoner, tro meg.

Det er lov å kødde med seg selv ved å spille opp stereotypen sin, samtidig som du gir uttrykk for at du er sikker på deg selv og dine valg. Angrep er det beste forsvar, og sammen utgjør selvtillit og selvironi alle haters’ avada kedavra.

Så er det ikke alle kritikerne som tilhører hater-leiren heller. Det er mange som rett og slett ikke har kunnskap nok til å forstå hva du driver med når du hopper over frokosten fordi du spiser etter periodisk faste. Da gjelder det å holde tunga rett i munnen og huske på nøyaktig hvorfor du gjør det du gjør, og rett og slett forklare dette på den enkleste og mest logiske måten du klarer. Er ikke dette tilstrekkelig, kan du alltids spille «vent og se»-kortet og la resultatene tale for seg.

Ja, hvis det er så enkelt, så…

Jeg er selvfølgelig ikke riktig så naiv at jeg tror selvtillit og selvironi er egenskaper som kan bestilles på postordre, vinnes på tivoli eller manes frem ved å knipse med fingrene.

Det er heller ikke akkurat nyheter at holdningen din og hva du utstråler i stor grad definerer hvordan andre mennesker ser deg. Likevel synes jeg det er viktig å minne folk på akkurat det når vi snakker om dette temaet, fordi jeg føler at mange har en tendens til å glemme det bort i mylderet av studier og forskning man skal klamre seg til for å forsvare seg ovenfor alle andre.

Uansett; er du på rett vei mot de målene du har satt deg og andre mennesker rundt deg ikke klarer å akseptere det, så synes jeg virkelig du skal gi dem så hatten passer, på din måte. Dette er noe du gjør for DEG og ingen andre, og såpass skylder du deg selv.

Tar jeg feil? Hvordan takler DU folk som ikke forstår deg? 180 Svar

Guide i egenmassasje

Guide i egenmassasje

Denne guiden i egenmassasje vil kunne holde skader og smerter på avstand, samtidig som du sparer flere tusenlapper på behandling hvert eneste år.